Kronikk: Nordmøre ved et kritisk punkt

Nylig var et stort antall engasjerte nordmøringer samlet til Nordmørskonferansen, den trettiende i rekken. Konferansen demonstrerte optimisme, fokuserte på muligheter og avdekket utfordringer.

Vårt bidrag til nasjonsbyggingen

Grunnlaget for det vi skal gjøre på Nordmøre de kommende årene, er den nasjonale politikken, den store politiske dagsorden som trekkes opp av regjering og storting. Det er denne dagsordenen vi må skrive oss inn i. Det er de nasjonale utfordringene Nordmøre skal bidra til å løse. Og de globale.

Skal vi lykkes med noe som helst, må vi forstå dette. Vi må finne berøringspunkter med de nasjonale strategiene, slik de blant annet trekkes opp i den utvidete regjeringen Solbergs nye politiske plattform fra Jeløya.

Med andre ord: Hvilke fortrinn og kvaliteter har Nordmøre å bidra med? Hva kan vi levere til nasjonen og menneskeheten, for å se stort på det? Vi må ha globale ambisjoner og tenke stort, om vi skal tiltrekke oss oppmerksomhet, bevilgninger, arbeidsplasser og investeringskapital.

I front på innovasjon

Våre fortrinn er heldigvis mange. Vi har særlige sterke marine miljøer, og vi har ledende fastlandsindustri. Undervanns- og dypvannsklyngen knyttet til olje- og gassnæringen er ledende.  Vi har en annen betydelig klynge rundt oppdrettsnæringen, med mange solide og innovative bedrifter og et stort antall arbeidsplasser. Vi bygger et miljø og et senter med globale ambisjoner og høy kompetanse innen helseinnovasjon. På Nordmørskonferansen fikk vi høre hvordan ledende norske teknologer beskrev framtidstrendene på dette området, og hvordan helseinnovasjonssenteret vårt passer som hånd i hanske til behovene, ikke bare de nasjonale, men de globale.

Industrilokomotiv på indre

Teknologi- og næringsklyngene på indre Nordmøre er helt i verdenstoppen i bærekraft og verdiskapning. Biøkonomi, verdiskaping basert på det som vokser og gror både på land og i havet, vil i framtida danne grunnlaget for stor verdiskapning. Nordmøre er med, på Tingvoll og på Sunndalsøra, og i kystkommuner som Averøy og Smøla. Industrilokomotivene Hydro og Pipelife går godt. På Tjeldbergodden har vi prosessindustri basert på gass fra Norskehavet. Talgøkonsernet fikk Verdiskaperprisen i fjor og har vist hva langsiktig satsing, tro på egne krefter kombinert med kjærlighet til bygda, kommunen og regionen, betyr.

Jeg kunne nevnt mange andre. 

Hva trenger Nordmøre?

Nordmøre kan. Nordmøre vil. Så er spørsmålet: Hva trenger vi for å lykkes?

Nyhetsbildet de siste ukene har minnet oss på én viktig faktor: Nordmøre nærmer seg et kritisk punkt. En region må ha et regionsenter, et regionsenter må ha et stort nok omland. Byregion Kristiansund nærmer seg kritisk masse. Det spiller nemlig en rolle hvordan de formelle kommune- og fylkesgrensene trekkes. Det styrer trafikk, oppmerksomhet og penger.

Rindal og Eide har definert seg ut av Nordmøre, allerede. Det virker opplest og vedtatt at Halsas vei inn i den nye kommunen Heim ender i Trøndelag. Det beste hadde vært om også Halsa hadde trukket med seg Hemne og Snillfjord sørover, men da ber vi vel om for mye. Hvis det ikke er mulig, mener jeg faktisk at Halsa må deles, så den nordlige delen får gå nordover om den ønsker det, mens resten fortsatt kan være en del av Møre og Romsdal og byregion Kristiansund.

Og så er det Gjemnes. For Nordmøre er det kritisk at Gjemnes ikke går til Molde. Kjenner fylkesmannen og hans foresatte i Oslo sin besøkelsestid, og vil de Nordmøre vel, svekker de ikke Kristiansund og Nordmøre ytterligere. Og fylket må selv skjønne at med ytterligere avskallinger fra Nordmøre, både nord og sør for Kristiansund, så risikerer man at hele fylket rakner.

En drøm blir virkelig

Nordmøre ble værende i Møre og Romsdal. Det må ha en pris og en mening. Hvis årelatingen av Nordmøre skal fortsette, vil kampanjen for å gå nordover til det offensive storfylket i nord, blusse opp. Det var interessant å lese betraktningene fra Adresseavisens politiske redaktør etter Nordmørskonferansen. «Få har bedre grunn til å klage enn Nordmøre. Nordmøre bør gå til Trøndelag. Men Nordmøre er ikke laget for svartsyn, det jobbes videre, nå med Campus», er min kortversjon av hennes interessante betraktninger etter konferansen.

Men: Skal Nordmøre ha en framtid, må regionen henge bedre sammen enn i dag. Skal regionen virkelig fungere som en region, må det være enkelt å flytte seg raskt. Da må store samferdselsprosjekt realiseres. Alle krefter må settes inn for å realisere Todalsfjordsambandet. Bompengereglene må endres slik at de nødvendige låneopptakene kan skje. Det må komme ferge mellom Aure og Hitra, her må Møre og Romsdal fylke komme mer på offensiven etter en god start med å bevilge penger til arbeidet. Så må Halsafjordsambandet bli en pilot for realiseringen av hele det store «Ferjefri E39-prosjektet». Og, til slutt, vi må ha noe å strekke oss etter! Mener vi noe med å binde regionen vår sammen, må vi alltid huske å nevne Talgsjøforbindelsen.

Vi må gjøre jobben selv

Vi kan alltids klage på andre, på resten av fylket, og på staten. Noe er det grunn til å klage på, ikke minst fordelingen av statlige arbeidsplasser. Og mye må vi ta ansvaret for selv. Nordmørskonferansen burde gi inspirasjon til det. Fra talerstolen ble det sagt at omlandet til Kristiansund slutter dårligere opp om byen sin enn de andre regionene i fylket. Det må vi gjøre noe med. Kommunen burde bli inspirert til å samarbeide mer. Næringslivet ga klar beskjed: slutt med kranglingen og uenigheten, kom sammen og ta tak der det trengs.

Orkidéprisen ble i år delt ut til det fantastiske musikkspillet «Lady Arbuthnott». Det var fortjent og på tide. Det er grunn til å minne om at da denne perlen i Nordmøres kulturliv holdt på å knekke ryggen for noen år siden, ble det samlet inn 200.000 kroner for å berge Sunndals stolthet – blant næringslivet i Kristiansund. Det bør ligge mye god inspirasjon i det, også.

Av Finn Backer, daglig leder i Kristiansund og Nordmøre Næringsforum (KNN)

Kronikken kan leses i:
Aura Avis
Driva
KSU.no
KSU24/7
Tidens Krav